Hvorfor gidder vi å jobbe med barna hver dag? Hvorfor står vi ute i sola og hakker i en fotballbane? Det ser ut som om barna har det fint, uavhengig av om vi er der eller ei. De smiler, de har klær, husene de bor i ser fra utsiden ut brasilliansk standard. Vi har ikke helt forstått alt, på en måte har det alltid vært noe som har manglet. I forrige uke hadde vi besøk fra Renee VanDyke i Visiontrust International her i Goiânia. Hun kan på en måte beskrives som en overordnet leder for senteret, siden hennes organisasjon støtter Projeto Amar med ca. 40 prosent av budsjettet mot at hun får innsyn i alle prosesser. Da hun fikk vite at vi ikke visste spesielt mye om hvorfor barna var på dagsenteret, tok hun det straks opp med lederene på senteret og det viste seg at en lang rekke misforståelser hadde gjort at vi hadde fått noe nøkternt med informasjon.

Projeto Amar tok det alvorlig, og allerede i dag tok de med oss rundt i tre hjem for å vise hvordan barna bor. Det var spesielt å se. Barna som vi trodde egentlig hadde ganske streite historier bodde ikke i noen ekstrem fattigdom. De fleste hadde TVer og sofaer i det som så ut som lavstandardhus. Det var ingen ekstrem fattigdom på ting, men på kjærlighet. Vi fikk høre historier som vi nesten ikke hadde lyst til å tro. Så sent som i går kveld ble en av guttene tatt ut på gata av sin mor og slått. Vi beøkte barn med foreldre som synes alkohol var viktigere enn å passe på sine tre små barn. Vi fikk møte en gutt som hadde en mor som bodde i Spania, trolig som prostituert, og som hver eneste måned lovte å komme hjem. Ikke rart at gutten nå sliter psykisk. Vi fikk vite at et av barna vi pleide å spille fotball med akkurat nå går rundt på busstasjonen og selger piratkopierte (illegale) DVDer etter instruks fra moren.

Det ble plutselig mye klarere hvorfor “han som alltid er så klengete” likte å ha et trygt fang å sitte på. Vi forstod hvorfor “han som alltid blir sur på fotballbanen” ikke hadde så lett for å gi skryt til sine medspillere. Vi skjønte hvorfor “han beskjedne” ikke sa så mye - han hadde jo aldri lært å prate av verken mor, far, besteforeldre eller andre slektninger, for de er alle alkoholikere. Bitene faller på plass, og nå, en måned før vi reiser til Norge igjen, begynner vi å forstå, og blir takknemlige for at vi får være med å hjelpe Projeto Amar.



Jeg lagde et lite intervju med Renee før hun reiste. Sjekk ut filmen hvor hun forteller litt mer om prosjektet.

Informasjon om Projeto Amar from Sigbjørn Kiserud on Vimeo.

Bønneemner:
- Be for barna som ikke har noe sted å være om dagen
- Be for familiene som sliter med å få endene til å møtes, siden senteret for tiden er stengt på grunn av oppussing. Mange foreldre får ikke jobbet av den grunn, og sliter i disse dager med å skaffe mat på bordet.
- Be for den økonomiske situasjonen på Projeto Amar.

Det var derfor en liten skuffelse da undertegnende i kveld spurte sine teammedlemmer om vi hadde noe nytt å skrive om på bloggen. “Vi kan jo skrive om at det er varmt å jobbe i sola, da”, sa Daniel. “Det har vi skrevet om før”, repliserte jeg fort. “Hva med at vi har tenkt til å gjøre mye kult de neste ukene”, fortsetter han kreativt. “Det har Senegal-teamet allerede skrevet om”, kunne jeg igjen konstantere. Så da sitter vi her alle sammen, med kun noen få og små nyheter å fylle GUS-bloggen med. Det sies jo at “no news is good news”, og sånn sett er det bare gode nyheter: Vi har det fint. Litt nytt er det imidlertid å fortelle, så nedenfor følger en kort oppdatering med noen lettspislige (glad)saker:

• Det er varmt å jobbe på dagsenteret om dagen. Selv når vi bare sitter stille begynner svetten å renne (men vi sitter selvsagt lite i løpet av dagen). Arbeidet er tungt og blemmene har etter hvert begynt å komme på hendene.
• Det er kort tid igjen her nede, og det alvoret begynner å komme over oss. Derfor har vi (etter inspirasjon fra Senegal-teamet) bestemt oss for å sette opp en prioriteringsliste over hva som er viktig å få gjennomført før vi reiser. Noen eksempler på det vi skal er å se fossefall i nærheten av Goiânia, bestille MacDonalds levert på døra (ja, det er mulig her) og få sjekket ut det loakale markedet vi ikke har vært på enda.
• Vi er nesten ferdige med å hakke i jorden utenfor dagsenteret. Neste uke skal en amerikansk dame komme og ha kurs for alle de ansatte på dagsenteret og vi skal da jobbe på kjøkkenet. Uken etter det er det tilbake til dagsentret for å rydde et område fullt av skrot.
• Lørdag var vi på middag hos ei gammel dame fra kirka. Besøket kan best oppsummeres som en ekstrem dose med kos, nesten som å være hjemme i Norge.

Til slutt slenger vi på noe som kan være fint å be for, om dere er villige til å ta tiden:
• Be om inspirasjon til å jobbe når sola står på som verst
• Be for amerikaneren som skal holde foredrag for de ansatte neste uke og om at hun må ha noe fint å gi til de ansatte
• Be for barna på dagsenteret
• Be for den økonomiske situasjonen på Projeto Amar. 
• Be for helsen på teamet og at alle må holde seg friske (vi har igjen slitt med noe sykdom)
• Be for nettsidene Sigbjørn jobber med om dagen 

(Og JA, det heter faktisk DriveThru, og ikke DriveIN, som i Norge. Når man tenker litt over det så stemmer det mye bedre.)